Lesernes karakter: (1 karakterer, gjennomsnitt: 5 av 10)

 Loading ...

Vurdering: (8 av 10)

Tiden flyr fort i Narnia. Når de 4 Pevensie-barna returnerer til Narnia har det gått hele 1000 år i Narnia og landet er ikke like idyllisk som før.

Tiden flyr som sagt og når Peter (William Moseley), Susan (Anna Popplewell), Edmund (Skandar Keynes) og Lucy (Georgie Henley) returnerer til Narnia har det gått en fryktelig lang tid. Narnia er preget av ruiner, snakkende og snille dyr finnes ikke lenger. De som er igjen har gjemt seg bort bak stener og trær. Narnia styres for tiden av den fryktelige Kong Miraz (Sergio Castellitto) som lengter etter å få tronen og bli konge over Narnia. Men alt ser ut til at Prins Caspian (Ben Barnes), hans nevø, skal overta tronen, noe som ikke faller i så god jord for Miraz. Men når Prins Caspian begynner å bli ferdig med kvisealderen og gå over til å bli en mann, får Miraz en sønn. Det eneste som mangler for Miraz da er å rydde Caspian av veien og så er tronen hans. Prins Caspian trenger derfor hjelp fra sine jevnaldringer for å vinne tilbake tronen og skape fred i Narnia.

Det første som slår meg når filmen starter er at den er mye mørkere enn forgjengeren og da er det ikke på grunn av at handlingen starter midt på svarteste natten, nei da er det fordi historien og alt rundt har blitt mere brutalt enn forgjengeren hvis jeg kan bruke det uttrykket. Idyllen er byttet ut med ruiner og mørke skoger. Det er selvsagt mye idyll og flotte landskap denne gangen også. Snakkende dyr er det mindre av og den onde heksen er byttet ut med en fryktinngytende konge som kan minne litt om King Leoniads fra 300, bare at han er litt mer påkledd en Leonidas. På en måte er det ganske bra at regissør Andrew Adamson (som forøvrig regisserte den første filmen også) tar denne retningen med Narnia filmene. Det gir filmene litt mere dybde slik at de kan konkurrere med eventyrsagaer som Ringenes Herre og Harry Potter.

Men filmen har fortsatt litt igjen å gå på før den når opp til i hvert fall Ringenes Herre. Når det gjelder i forhold til Harry Potter synes jeg den er godt på høyde med de filmene. Grunnen til at den ikke når helt opp er at den bærer for mye preg av at den skal gjelde for flest mulig, også de aller minste (misforstå meg rett her, jeg mener ikke de som fortsatt går med bleie og tåteflaske). Det blir rett og slett litt for teit at sverdet til en person er like blankt som en nypolert Ferrari etter at han har hugget ned en person. Det viser bare at dette er kun en film og man klarer ikke helt å leve seg inn i universet.

Når det gjelder skuespillet så må jeg si meg mektig imponert over Georgie Henley, Skandar Keynes, William Moseley og Anna Popplewell som henholdsvis spiller Lucy, Edmund, Peter og Susan. De har virkelig vokst seg inn i rollene, fra å være 4 småbarn som ikke klarte å bevise noe godt i førstefilmen, til å bli 4 meget habile skuespillere. Når det gjelder Ben Barnes som spiller Prins Caspian så ble jeg ikke noe nevneverdig imponert over han. Jeg leste et intervju med han før filmen, hvor det stod at han hadde både talent og utseende. Utseende har han kanskje, føler ikke at jeg har helt kompetanse for å utdype meg noe særlig på det området, men talent kan jeg trygt si at han har lite av. Han virker litt paff i rollen, det er nesten som om han lider litt av det samme syndromet som de 4 andre hadde i den første filmen.

Filmens beste sitat:

Mange morsomme å velge mellom her, men jeg endte opp med denne. Reepicheep er en mus som er veldig stolt over seg selv og gjentatte ganger har fått høre at han er en mus som slåss. Han serverer da denne fine replikken:

Telmarine Soldier: You’re a mouse.
Reepicheep: You people have no imagination!

Morsomt!

The Chronicles of Narnia: Prince Caspian er en verdig og god etterfølger til den første Narnia filmen, The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe. Musikken er den samme og du føler at du er tilbake i Narnia, noe som krever at du har sett den første filmen vell og merke. Historien er mørkere, ikke at det gjør filmen noe mindre barnevennlig, her har de ikke kommet så mye lengre. Skuespillerne har virkelig vokst seg inn i rollene og leverer noen praktfulle rolletolkninger, med unntak av Ben Barnes som lider litt av Narnia syndromet. Vi får bare håpe at han gjør det bedre når han nok en gang skal spille Prins Caspian i neste Narnia film som har premiere en gang neste år.